Trond Giske talte på Minsaas plass 1. mai

1. mai 2018 Verdal

Jeg er veldig glad for å feire dagene med dere i Verdal.

Tusen takk for invitasjonen.

Og for en kommune!

Med Stiklestad, utgangspunktet for en snart 1000 års Norgeshistorie.

Med kultur, spel, musikk og teater.

Med industri: Aker nå Kværner, eller Kværner neppå Aker, som jeg hører noen sier.

Og ikke minst kultur og næring som finner sammen.

I Stoltenberg-regjeringens handlingsplan for kulturnæringer trakk vi spesielt fram Tindved kulturhage.

Vi skrev om Gudrun Ramfjord som med støtte fra satsingen på kvinnelige gründere, og hjelp fra kulturhagen, etablerte Stemmefabrikken.

Små midler som ga store resultater.

Og nå leser jeg i Innherred om kraftig vekst for Tindved kulturhage.

Det gleder!

Det dere får til er imponerende og inspirerende.

Og så spurte Bjørn Iversen hvorfor det heter Tindved:

Du veit, sa ordføreren: Busken Tindved e som Verdalingen sjøl: Hardfør, litt tornåt, nøttig te så mangt – og veldig fin å sjå på!

*

Det er godt å feire 1. mai med dere.

Dere vet hva dagen betyr.

En dag for å feire seire vi har vunnet. Og til å se fremover.

Alle våre saker har møtt motstand.

Alle har krevd kamp.

Men det var ingen grunn til å undervurdere oss!

Når vi kjempet for 8-timersdagen.

For fast ansettelse.

For trygge pensjoner.

Eller et godt og trygt arbeidsmiljø.

Kjære venner, vi vant kampene.

Og derfor kan vi si et rungende: gratulerer med dagen!

­*

Men vi vant ikke en gang for alle.

Vi ser hvordan kampen for arbeidstakernes trygghet må kjempes på nytt.

Mer midlertidighet, dårligere stillingsvern, svekkelse av rettigheter.

«Det nye arbeidslivet», kalles det.

Men det er ikke nytt.

Min tante Jorunn på 90 har brukt sitt liv i Hotell og restaurantarbeiderforbundet.

Hver dag i kamp for dem nederst ved bordet.

«Det nye arbeidslivet» er ikke nytt i det hele tatt, sier hun.

«Det var dette arbeidslivet vi jobbet et helt liv for å avskaffe».

På Inderøy, på Elvebakken barnehage, streiker Jonn Inge, Camilla, Ida Elisabeth og Ingrid, og fra i morgen også Silje.

 De streiker fordi de private eierne ikke vil opprettholde tariffavtalen.

Jeg var saksordfører for barnehageforliket.

Det ga full barnehagedekning og makspris.

Og det ga private barnehager stor offentlig støtte.

Da er det helt uakseptabelt å si nei til tariffavtale, nei til et ordnet og anstendig arbeidsliv.

Jeg er glad for at Fagforbundet står på kravene i denne saken.

Jeg er glad for å kunne bidra med min kontingent som stolt medlem i Fagforbundet.

Jeg håper jeg har alle her med meg på å sende varm hilsen og støtte til våre kamerater på Inderøy,

og til alle andre som kjemper for rett til tariffavtale!

*

Klubbleder Ståle Johansen forteller i Innherred på lørdag at produktiviteten rammes når innleie overtar for faste stillinger. Det vil i neste omgang påvirke lønnsnivået, gi lavere inngang av skatter og avgifter, som til syvende og sist vil påvirke velferdsstaten.

Ståle sier at vi må spørre oss selv. Hvem skal forsvare de gode verdiene i det norske arbeidslivet?

Er det vi selv som skal styre dette?

Svaret er klart, Ståle:

Dette skal vi styre selv.

Vi skal aldri vike i arbeidet trygge arbeidsplasser.

Vi skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser.

Vi skal forby uverdige løsarbeiderkontrakter.

Vi skal slåss for faste stillinger og oppsigelsesvern.

Og om det skulle komme direktiver utenfra som bryter med dette: Da skal vi ha mot til å si nei.

Budskapet er klokkeklart:

-              Vi vil ikke ha et mer utrygt arbeidsliv

-              Vi vil ha søndagen som en annerledes dag

-              Vi stanse sosial dumping og uverdige arbeidsforhold

Fra Kirkenes til Kristiansand kommer samme budskap som fra folk her i Verdal.

Hovedparolen for årets 1. mai:

Vi skal ha et trygt arbeidsliv – for alle!

Vi har stått sammen i mer enn 100 år.

Ikke undervurder oss!

Vi skal vinne disse kampene igjen og igjen.

*

Det var det samfunnet han drømte om, Martin Tranmæl, da han reiste rundt i trønderske bygder, som håndverker og agitator, og startet fagforeninger og Arbeiderpartilag.

Trygt forankret i trøndersk jord bygde han den sterke bevegelsen vi i dag står på skuldrene av.

I år er det hundre år siden hans linje vant fram i Arbeiderpartiet.

Den nye retning, kalte de det.

De tok utgangspunkt i folks hverdagsliv, og formet visjoner og konkret politikk.

De skapte en sterk organisasjon, et tett faglig-politisk samarbeid.

Og de bygde et land.

De viste hva samholdet betyr.

Og viste at forandring er mulig.

Og det viktigste: De viste at vi kan forme vår egen fremtid.

En tro på at vanlige arbeidsfolk kunne fylle politiske verv.

At Nygaardsvold, Gerhardsen og Torp kunne styre et land.

Uten embetseksamen. Uten mastergrad.

Men de med de riktige verdiene!

Og vanlige folks kår som ledesnor.

Like muligheter, rettferdighet, handler ikke om ord og teorier.

Det handler om folk.

Om deres liv og hverdag.

Kjære venner: det er dette bevegelsen vår skal gjøre.

Det er oppgaven vi skal gå løs på:

Å lytte til folks drømmer, bekymringer og håp.

Å kjempe for en politikk som gir svar folk tror på.

Å finne kraften vår igjen – sammen!

*

Vi har store prosjekter å ta fatt på.

Fortsatt er det godt over 30.000 arbeidsløse ungdommer under 25 år.

Mer enn hver tiende mann under 25 er arbeidsløs.

Nær 40 prosent av de nye arbeidsløse har bare grunnskole som høyeste fullførte skolegang.

De fikk aldri tatt et fagbrev.

De fikk aldri et papir på en fullført videregående skole.

Men fortsatt lar regjeringen 15.000 ungdommer i hvert kull gå ut av skolen uten å fullføre.

Vi trenger en helt annen innsats for å få unge inn i arbeidslivet:

-              Bedre skole for alle med tidlig innsats og lese-, skrive- regnegaranti.

-              Flere lærere og en god skolehelsetjeneste

-              Flere studieplasser

-              Og ikke minst: flere lærlingeplasser!

De to siste årene har vi satt en ny dyster rekord: aldri har så mange stått uten læreplass.

La oss sette oss ett tydelig mål:

La oss få slutt på den mest meningsløse køen av alle køer i Norge: køen av unge mennesker som ønsker å fullføre fagbrevet sitt, men ikke får det.

La oss lovfeste retten til læreplasser for alle som tar en yrkesutdanning!

*

Kunnskap til få gir makt, kunnskap til mange gir frihet, sa Martin Tranmæl.

Da jeg som nybakt utdanningsminister i 2000 skulle sette ord på hva som skulle ligge til grunn for den skolen vi skulle bygge for et nytt århundre.

Jeg fant ordet i Arbeiderpartiets aller første program fra 1903.

«Folkeskolen utviklet til en fælles Skole for alle Samfundets Barn».

En felles skole - Fellesskolen!

Vi husker alle spenningen fra første skoledag.

Eller den rørende følelsen av å følge eget barn til skolen for første gang.

I det øyeblikket tenker jeg at 60.000 foreldrepar over hele Norge er helt like.

Vi har akkurat de samme håpene og bekymringene for barna våre.

Og vi gir disse barna et formidabelt løfte:

Uansett hvem dere er, uansett hvem som nettopp holdt dere i hånda, skal dere få den samme, likeverdige sjansen til å lykkes. Om de er gutt eller jente, om de er svart eller hvis, om de er rik eller fattig.

En enestående visjon.

Den norske fellesskolen er vårt stolteste byggverk.

FrP og Høyre sier at vi som er får fellesskolen er mot mangfoldet, at enhetsskolen er ensretting?

Men hva er ensretting?

Enretting er jo når du får en skole for kristne barn, en skole for muslimske barn og humanetiske barn. En skole for flinke barn, en skole for ikke så flinke barn.

Kanskje en skole for de rike barna og en skole for de barna som ikke er rike.

Det er ensretting!

Mangfold i skolen er jo når alle disse barna går sammen i skolen.

Kristne sammen med muslimer, rike sammen med fattige, de skoleflinke sammen med de som ikke er så skoleflinke.

Fellesskolen der legesønnen går sammen med vaktmesterdatra.

Der ulike religioner møtes.

Der vi treffes på tvers av sosiale skiller.

Det var jo den skolen vi fikk gå i.

Vi lekte sammen, hadde timer sammen, vokste opp sammen, uansett bakgrunn, uansett hvem vi var.

Vi var likeverdige.

Vi hadde lik verd.

Dette handler ikke bare om hva slags skole vi vil ha.

Det handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Fellesskolen er nøkkelen til likeverdigheten og rettferdighetstanken som preger det norske samfunnet.

Den skolen er det verdt å kjempe for.

Derfor skal vi si nei til privatisering, og ja til felleskskolen.

Jeg er villig til å ta den kampen, og jeg håper jeg har dere med meg.

*

Vi skal sette vår dagsorden.

Det som kreves er tydelighet og mot.

Da må vi som tilhører venstresida modig forsvare den norske velferdsmodellen.

Vi har ikke råd lenger, sies det.

Og det kuttes.

-              Barnetillegget til uføre

-              Bilstøtte til funksjonshemmede

-              Skatt på sluttvederlag for eldre arbeidstakere som mister jobben

-              Kutt i ordninger for multihandikappede, trafikkskadde og kronisk syke.

Vi skal sørge for at velferdsstaten er bærekraftig.

Men, kjære venner, vi skal aldri svikte folk som har størst behov for den velferdsstaten vi har bygd opp.

*

Vårt største prosjekt vil alltid handle om å skape arbeid til alle!

Mange tror vi er blitt velstående av å selge olje.

Men vi lever av arbeidet vårt.

Først og fremst er vi blitt velstående av å gjøre det som skal til for å utvinne og selge olje.

All den kompetansen og verdiskapingen som vi har utviklet.

I Verdal vet dere bedre enn noen hva en sterk industripolitikk betyr.

Men vi ser nå at eksporten vår faller. 10 prosent på fem år.

Vi trenger et sosialdemokratisk industriløft:

• la oss doble eksporten fra våre viktigste fastlandsnæringer de neste ti årene.

• la oss utvikle en ny nasjonal eksportstrategi.

• la oss gjennomføre en offensiv eksportstøtteordning og gi klar beskjed om at bedrifter med global vekstevne skal prioriteres.

Det handler om å skape verdiene før de kan fordeles. Det handler om å si at vi ikke er fornøyde med å forvalte og administrere, vi må bygge Norge.

Da må vi satse der vi har fortrinn:

 Olje og gass, vind og vann, reiseliv, skogbruk og landbruk, IKT, helseteknologi, havnæringene.  

Utvikle Norge som industrinasjon – gjennom innovasjon, teknologi og fremtidsrettede miljøløsninger.

Det er slik Norge har blitt et rikt land.

Derfor er vårt budskap klart: Norge skal være en sterk industrinasjon.

*

Dette henger tett sammen med det et annet stort prosjektet: en politikk for hele Norge.

Vi skal være en kraft for å ta hele landet i bruk.

Et parti som forstår at distriktene trenger gode byer og byene trenger levende distrikt.

Vi skal forme politikken som gir folk mulighet til å bo i hele Norge.

Kompetanse trengs, infrastruktur trengs.

Og som veldig mange her i salen vet: God kommuneøkonomi er helt nødvendig.

I stor grad handler det om mulighetene for jobb.

I 1969 ble K. Ellingsens mekaniske verksted etablert i Verdal.

Og et lokalsamfunn forandret for alltid

Verdiskapning skjer i lokalsamfunn i hver krok av vårt fantastiske land.

Vi må sørge for at det kan fortsette!

Og så: må vi ta vare på fellesskapets verdier.

Vi hører diskusjonen om å selge fiskekvoter, om å selge vannkraft, om å selge viktig norsk industri: Telenor, Kongsberg-gruppen, Statkraft.

Våre motstandere reagerer når vi sier at de vil selge Norge bit for bit.

Men når de vurderer privatisering av Statskog, som eier en femdel av Norges landareal, da handler det bokstavelig talt om salg av Norge.

Når staten selger, vil det som regel være utenlandske eiere som kommer inn.

Med vår kapital trenger ikke vi nordmenn å bli leilendinger i eget land.

Det vil vi kjempe imot.

Derfor må vi si et klart og tydelig: Nei til salg av Norge.

*

Så må vi ta fatt på de store oppgavene for vår generasjon.

Sørge for omsorg og helse til alle, når antall mennesker over 70 år går fra 600.000 til 1,2 millioner.

Skape en familiepolitikk for en ny tid, med et sømløst tilbud i skole, fritid, kultur og idrett.

Stanse klimaendringene. Vi kan ikke mislykkes. Vi må handle og det haster.

Vår generasjon må skape samarbeid og fred i en konfliktfylt verden hjelpe flyktninger og håndtere migrasjonsstrømmer. Skape integrering og forståelse i et mangfoldig samfunn.

1. mai handler om solidaritet om at vi har ansvar for hverandre.

Vi står sammen mot ulikhet! heter årets 1. mai aksjon fra Folkehjelpa.

Og jeg oppfordrer alle om å gi!

Vår solidaritet går langt ut over våre egne grenser.

Vår solidaritet gjelder også til de som mister en far og en bror i Syria.

Den gjelder de som rammes av selvmordsbomber i Kabul.

Og den gjelder palestinere som lever under okkupasjon og ufrihet.

Det blir ingen fred i Midt-Østen uten at konflikten mellom israelere og palestinere løses.

Da må okkupasjonen opphøre.

Da må den ulovlige muren rives.

Og kjære venner: Da må palestinerne få retten til å leve i frihet i en egen palestinsk stat.

*

Det er ingen selvfølge at arbeiderbevegelsen skal styre igjen.

Sosialdemokratier i hele Europa ligger nede.

Men vi kan vise at vi kan komme tilbake etter nederlag.

At vi reiser oss etter at vi har falt.

Som Marit Bjørgen etter Torino-OL.

Som da Frode Estil falt, reiste seg og tok sølv i OL.

Eller da Oddvar Brå brakk staven og vant gull.

Ingen er bedre på det enn oss Trøndere.

Da skal vi ikke lytte til dem som sier vi skal svartmale.

Det er drømmen om forandring som forener oss.

Det er drømmen om et bedre samfunn som gjorde at jeg gikk fra AUF og videre i politikken

Det er den samme drømmen som inspirerer oss til videre engasjement.

Vi skal være stolte av at vi har historien på vår side.

Og stolte av at vi også i fremtiden vil være Norges ledende politiske kraft

Det er ingen grunn til å undervurdere oss!

Det handler om det grunnleggende – hvilke verdier et samfunn skal bygge på.

Frihet

Respekt

Fellesskap

Solidaritet

Det 1. mai handler om.

Da vi forberedte oss til kommunevalgkamp våren 2011 kom en epost til næringsdepartementet.

Der stod det: ”Kjære godeste Trond Giske. Jeg er Gizem Dogan, vi har møttes på landsmøtet. Som bevis vedlegger jeg dette bildet”, med smileansikt. - Jeg jobber knallhardt for å presentere Arbeiderpartiet best mulig, og vil intervjue deg på video om skolepolitikk for å vise det til klassen.

I siste setning skrev Gizem: «Jeg skal sammen med Sør-Trøndelag AUF jobbe knallhardt for å vinne valget i år!»

Gizem var en av de yngste som vi mistet på Utøya 22. juli 2011.

Vi måtte gå inn i valgkampen uten henne.

Men vi lovte at vi aldri skulle glemme.

Gizems bursdag var 1. mai.

Derfor feirer jeg også henne denne dagen.

Det hun drømte om. Det hun slåss for.

Det som brant i hjertet som sluttet å slå, lever videre i oss, og de som kommer etter oss.

Kampen for rettferdighet, frihet og likeverd tar aldri slutt.

Men undervurder oss aldri.